Barnekoordinator

Oppgavene til barnekoordinator kan for eksempel være: 

• Sikre nødvendig oppfølging og hjelp.
• Bidra til at hjelpeinstansene rundt ditt barn samarbeider om å nå mål.
• Sikre god informasjonsflyt mellom hjelpeinstansene og deg og ditt barn. 
• Sikre framdrift i hjelpeprosessen.
• Sikre barn og unges, samt foresattes medvirkning og innflytelse

Barnekoordinatoren kan også være den som leder en ansvarsgruppe rundt et barn. Du kan komme med ønsker om hvem du vil ha som koordinator. Under arbeid med for eksempel individuell plan skal det ved valg av koordinator legges stor vekt på pasientens og brukerens ønske. Dermed er ikke det slik at saker tildeles kommunens barnekoordinator automatisk. Kommunen vil etter beste evne etterstrebe eventuelle ønsker ved oppnevnelse av koordinator i de ulike sakene som oppstår.

• Behov for informasjon/veiledning om du har bekymring for ditt barn eller ungdom. Dette kan gjelde ulike forhold på skole eller i barnehage, eller ellers i livet. Koordinator kan bistå med å enten koordinere videre arbeid eller gi råd om hvem som bør kontaktes for å finne løsninger. Barnekoordinator bidrar ikke faglig (som for eksempel Helsesykepleier eller kommunepsykolog gjør) inn i saken med ditt barn, men har som oppgave å sørge for at kommunen bistår når det er nødvendig. 

• Behov for veiledning angående rettigheter og lovverk. Du kan kontakte koordinator om du har spørsmål som gjelder ditt barns rettigheter i ulike situasjoner. Koordinator kan også gå i dialog med ulike tjenester i kommunen om foresatte/ barn og unge opplever at ens rettigheter ikke opprettholdes ved den aktuelle virksomheten. I slike tilfeller anbefales det alltid at man først henvender seg til tjenesten det gjelder.

• Spørsmål angående bruk av Stafettloggen og andre verktøy/rutiner. Barnekoordinator er også kommunens administrator i verktøyet Stafettloggen, og kan dermed kontaktes om foresatte/bruker har spørsmål som gjelder verktøyet.

• Andre spørsmål som angår enkeltsaker

Alle som utfører tjenester eller arbeid innenfor velferdstjenestene har taushetsplikt. Samarbeidet, samordningen og barnekoordinators oppgaver skal gjennomføres innenfor gjeldende regler om taushetsplikt. Velferdstjenestene har forskjellige regler for taushetsplikt, og det kan få betydning når de skal samarbeide.   

Det er to hovedformer for taushetsplikt:  

• Forvaltningsmessig taushetsplikt 
• Profesjonsbestemt taushetsplikt

Den forvaltningsmessige taushetsplikten er en generell taushetsplikt som gjelder for alle som arbeider for offentlige forvaltningsorganer og den følger av forvaltningsloven §§ 13 flg.  

Reglene i forvaltningsloven om taushetsplikt og unntakene fra taushetsplikten gjelder hvis ikke annet er bestemt i særlovene. NAV-loven § 7, sosialtjenesteloven § 44, helse- og omsorgstjenesteloven § 12-1, spesialisthelsetjenesteloven § 6-1, krisesenterloven § 5 og barnevernloven § 6-7 har en noe strengere taushetsplikt enn forvaltningsloven.   

Den profesjonsbestemte taushetsplikten, også kalt den yrkesmessige taushetsplikten, er en spesiell taushetsplikt for visse yrkesutøvere som for eksempel helsepersonell og personell ved familievernkontorene. Den profesjonsbestemte taushetsplikten følger av bestemmelser i blant annet helsepersonelloven §§ 21 flg. og familievernkontorloven §§ 5 flg. Taushetsplikten etter helsepersonelloven og familievernkontorloven går lenger enn den forvaltningsmessige. Se Rundskriv til helsepersonelloven for mer informasjon om taushetsplikt etter helsepersonelloven.   

Taushetsbelagte opplysninger kan i utgangspunktet bare deles med andre i situasjoner hvor det er uttrykkelig fastsatt i lov at taushetsplikt ikke skal gjelde eller dersom den som har krav på taushet samtykker.   

Samtykke  

Samtykke er det viktigste grunnlaget for å dele opplysninger i enkeltsaker. Også når en velferdstjeneste har lovhjemmel til å dele taushetsbelagte opplysninger kan det være klokt å innhente samtykke i samarbeidet fordi det bidrar til tillit mellom velferdstjenesten og barnet, ungdommen og foreldrene. 

Samtykket må være gyldig og informert. Det betyr at samtykket må være frivillig, og at den som gir samtykket, må ha oversikt over konsekvensene av å gi samtykket. 

Kravene til et samtykke innebærer at velferdstjenestene ikke kan presse eller pålegge en person å samtykke, og at personen fritt skal velge å gi samtykke eller ikke. Det må videre være klart hva det samtykkes til. Velferdstjenestene må sørge for at den som samtykker har fått informasjon om og forstått hvilke(n) tjeneste(r) opplysningene hentes fra, hvilke(n) tjeneste(r) opplysningene kan gis til, hva slags opplysninger som kan innhentes og/eller gis videre, formålet med å gi opplysningene og konsekvensene av at opplysningene gis. 

Som hovedregel er det et krav om at personen aktivt har gitt et samtykke, for eksempel ved å signere et skjema eller hake av i en boks. For at det skal være lettere for ettertiden å kunne dokumentere at et samtykke er gitt, bør et samtykke være skriftlig. Helsepersonelloven § 22 stiller ingen formkrav til samtykket. 

Personer under 18 år kan i utgangspunktet ikke selv samtykke, med mindre dette er særlig regulert. Et eksempel på særlig regulering er helsepersonelloven § 22 som forutsetter at personer over 16 år som hovedregel selv kan samtykke til å gi informasjon. For personer under 16 år gjelder reglene i pasient- og brukerrettighetsloven § 4-4 tilsvarende for samtykke. Foreldre eller andre som har foreldreansvar har som hovedregel rett til å samtykke på vegne av barn under 16 år. I enkelte tilfeller kan det være krav om at både foreldre og barnet må samtykke.   

Et samtykke kan når som helst trekkes tilbake. Det betyr at velferdstjenesten ikke lenger kan dele opplysninger. Hvis velferdstjenesten allerede har gitt opplysninger videre på grunnlag av samtykke, kan den velferdstjenesten som har mottatt opplysningene fortsatt bruke opplysningene det har fått.   

Anonymisering  

Det er tillat å dele anonyme opplysninger, og det å drøfte saker anonymt kan bidra til å ivareta samarbeidsplikten. En konkret sak kan anonymiseres ved at navn, adresse og andre individuelle kjennetegn tas bort. Opplysningene som deles må verken direkte eller indirekte kunne identifisere personen som har krav på taushet.  I mindre lokalsamfunn og små tjenesteenheter må man være spesielt oppmerksom at en person lettere kan identifiseres.