Idar Kristiansen
Min sang til Kåfjord
Her, rundt en samlende fjord mellom brattfjell,vokste vår slekt på den steinfylte strand,
slik som i dalen, hvor grå-or og selje
bøyer seg mykt over viddegrønt vann.
Hjem kysser grojord ved foten av li.
Fremtiden ferdes langs fedrenes sti.
Palmene suser vel ikke på Skattvoll
eller i Dalen. Men bjørkenes
saft
bruser som blodet i ungjente-hjerter
når kraftverket Vår skjenker
varme og kraft.
Kraft til å kjempe mot armod og
nag.
Kraft til å favne den gryende dag!
Smiler en sommer, da omskaper nattsolen
Kåfjordens gråberg til kobber og
gull.
Og hjertene våker i ømhet. Men angsten
minnes hin brann over
frostfavnet muld.
Rød kommer høsten. Og rødt er det
blod
som tross all avstand blir hjembygden tro.
Ferdes jeg vidt, vil jeg ofte tilbake
dit Vinterdals-natten er gnistrende
stum,
eller dit Bergan med dvergbjørk og nattsol
rødmer som Kåfjordens
ungdom i sum.
Dit hvor Vårherre er nær med sin
hånd.
Dit Erik Johnsen ga armoden ånd.
Visst finnes smålighet, vantro og mismot.
Mangt er vel gråstein som burde
vært gull.
Men Anna er hjemme, og Elsa og Erik.
Godt, du, å se deg!
Ja, kjelen er full!
Mennesket lever på hjembygdens
jord.
Signe det Kåfjord som elsker og tror!
ShareThis
