(Skrevet på dialekt)
Gratulere med dagen og velkommen alle sammen, til markering av vår frigjøringsdag og vår veterandag.
Først, før eg bynne med historien og informasjonen om hver enkelt som vi minnes her i dag, så vil eg takke alle som har bidratt med opplysninga om hver enkelt av de som har sitt navn på bautaen i dag.
Spesielt takk til min onkel, Torleif Lyngstad, som har brukt mye tid med meg for å bidra til at informasjonen om hver enkelt faktisk blei funnet og at informasjonen va korrekt, så langt vi kunne spore opp fra våre kilda. Så tusen takk for all hjelp Torleif.
Takk også til vår forrige kulturkonsulent, Kjersti Rennestraum og takk til mine folkevalgte kollegaer som har støtta opp om det her prosjektet.
Takk til Nord Troms museum ved Lise Brekkmo. Takk til Oliva Fossli, Olaf Skogmo, Elling Vatne, Berit Sneve Lillevik, Olaf Bergheim, Emma Vik, Aud Myrseth, Tove Løkvoll, Jorunn Løkvoll, Britt Dalheim Hjeltnes, Ann-Kristin Engstad, Torbjørn Karlsen og Peder Mathisen. Alle har bidratt med informasjon om de vi minnes her i dag.
Takk også til styret i Birtavarre bedehus for at vi fikk lov til å reise den her bautaen her vi e i dag.
Takk og til alle dokker andre som har bidratt med smått og stort, slik at vi har fått realisert avdukinga som vi har i dag.
Myrvoll Maskin har også hjulpe oss med fundamentering og plassering av bautaen. Tusen takk!
Mye av informasjonen har vi måtte spore opp via digitale arkiv, både i Sverige og Norge, kirkebøker, artikla på nett, litteratur om temaet og ikke minst direkte fra enkeltpersona som e i slekt eller har kjennskap til hver enkelt av de som vi minnes her i dag.
Det har vært en krevanes jobb, men veldig interessant og ikke minst, emosjonelt å få vite bakgrunnen til koffor våre innbyggera tapte sitt liv.
Så variere det kor mye informasjon vi har om hver enkelt. For noen har vi mye og god informasjon om, og da synes eg det e fint at vi dele den med dokker, selv om det kan ta litt tid. For flere andre har vi dessverre begrensa med informasjon.
Eg har et håp om at vi i framtida kan få laga et eget hefte som minnes våre innbyggera, slik at historian blir bevart for all framtid.
Så vil det nok framover i tid helt sikkert dukke opp flere navn som vi bør favne om og minnes. Da må vi se på løsninge for at de hær personan også finner sin plass tilknytta vår bauta.
Så e det åsså på sin plass i dag å sende en stor takk til vårt svenske broderfolk og norske familia, som under krigsdagan åpna sine hjem for våre innbyggere som va på flukt eller ble evakuert. Tusen takk!
Vi skal og i dag minnes med takknemlighet dem som risikerte sitt eget liv under krigsdagan, for at andre skulle få mulighet til en framtid.
Det va grenselosa, krigsseilera, soldata på tjeneste i inn- og utland, hjemmeseilera under påtvungen tysk kommando, persona som førte evakueringsskøyte langs kysten og øvrige motstandsfolk.
Så med stor ydmykhet og respekt:
Nils Olaf Amundsen, Birtavarre: 15.3.1919 – 9.4.1940
P/S Eidsvold – Torpedoangrep utenfor Narvik
(Som også står på bautaen fra 1947)
I november 1939 ble panserskipan Eidsvold og Norge sendt til Tromsø som et ledd i nøytralitetsvernet. Tre månad før krigen brøt ut, lå skipan ankra opp i Skibotn før dem ble sendt til Narvik i april 1940.
9. april ble begge skipan senka av tyskeran under slaget om Narvik. P/S Eidsvold ble truffet av 3 torpedoa fra den tyske jageren «Wilhelm Heidkamph».
Ombord va Nils Olaf Amundsen fra Birtavarre. Han og 174 andre menn gikk ned. Bare seks av dem overlevde. I tillegg omkom to mann i fartøyets motorbåt.
Den tyske jagern Wilhelm Heidkamph, som senka P/S Eidsvold, ble sjøl senka dagen etterpå av en britisk jager.
Nils Olaf Amundsen blei 21-år gammel.
Erik Mikal Nilsen, Birtavarre: 24.3.1893 – 14.5.1942
D/S Isbjørn – Senket av fly - Operation Fritham, Svalbard
Kilde: ARKIVET/Falstadsenteret/Krigsseilerregisteret
Svalbard fikk aldri noen fast tysk tilstedeværelse under andre verdenskrig, bortsett fra enkelte værstasjona. I 1941 ble den norske og sovjetiske sivilbefolkninga evakuert til henholdsvis Storbritannia og Arkhangelsk.
Etter det ble det gjort et forsøk på å etablere en liten alliert styrke i området rundt Isfjorden i 1942. Det e i ettertid kjent som Operasjon Fritham. Det førte til en trefning i Grønfjorden med mange omkomne. Restan av den allierte styrken reorganiserte seg etterpå i Barentsburg.
Erik va fangstmann og arbeida på Svalbard. Han blei i 1941 henta til England og gikk inn i Marinen i spesialtjeneste som kvartermester og los på D/S Isbjørn.
D/S Isbjørn ble senka av fly ved Grønfjorden på Svalbard, på reise fra Island.
Erik Mikal Nilsen ble 49 år gammel.
Harald Marelius Ballovarre, Birtavarre: 10.10.1916– 2.9.1944
DS Fjordheim – Torpedoangrep i Atlanterhavet
(Som også står på bautaen fra 1947)
Kilde: Krigsseilerregisteret
DS Fjordheim va på reise i konvoi fra Swansea til Halifax med koll. Seint på kvelden den 2. september 1944, blei dampskipet torpedert av tysk ubåt. Torpedoen traff i akterskipet, lukan blei sprengt i støkka, og en svær søyle av vann og koll slo opp og fylte dekket. Da siste livbåt satte av, vaska sjøen over akterdekket.
Seks minutta etter torpederinga eksploderte kjelan, og skipet gikk rett ned. Tre av maskinbesetninga omkom. Derav Harald Marelius Ballovarre fra Birtavarre.
Harald blei 27 år gammel.
Mons Peder Henriksen, Birtavarre: 9.2.1922 – 8.5.1945
Minesveiperen N.Y.M.S 382 – Den engelske kanal
(Som også står på bautaen fra 1947)
Kilde: Krigsseilerregisteret
NYMS 382 (Norske verfts minesveiper) var av type Vinstra-klasse og i lag med resten av fartøyan, heiste alle kommando i Devonport, England 22. mars 1945. Fartøyan blei samla i en divisjon som fikk betegnelsen 3. minesveiperdivisjon og ble fra slutten av mars stasjonert i Cherbourg, Normandie.
Operasjonsfeltet va den engelske kanal med oppdrag, minesveiping om dagen, og patruljetjeneste om natta. Ikke under noen av operasjonan kom fartøyan i kontakt med fienden.
I begynnelsen av mai gikk divisjonan til Plymouth med ordre om å gå til Rosyth. Forholdan va gode med lettskya vær, god sikt og smul sjø. 7. mai Kl. 21.52 ble minesveiperen truffet av en torpedo, skutt av tysk u-båt.
NYMS 382 eksploderte og sank i løpe av 2 minutta. 10 overlevanes ble plukka opp, 22 mann omkom, derav Mons Peder fra Birtavarre. Posisjonen va Lyme Bay i Den engelske kanal.
Mons Peder Henriksen blei 23 år gammel.
Ragna Kristine Ingvarda Hansen, Indre Nordnes: 8.6.1917–22.4.1941
D/S Blenheim – Tysk troppetransport fra Hammerfest til Porsanger. Ragna omkom i forbindelse med evakuering som følge av brann.
Kilde: Krigsseilerregisteret
Ragna va om bord på D/S Blenheim den 22. april 1941, på seiling fra Hammerfest til Porsanger, med et større antall tyske troppa og kjøretøy.
Fartøyet kom i brann Sør-Øst av Repvågneset. Besetninga forsøkte å landsette skipet, men samtlige måtte gå fra borde eller hoppe til sjøs, på grunn av den intense brannen. Mange drukna.
Det forlatte skipet drev brennanes over til østsida av fjorden og skurte opp i fjæra ved Brenna og brant helt ut.
Vraket havna seinere i Andersbukta, og her sto det til et par år etter krigen. Brannårsaken va trolig uforsiktighet med ild.
Til sammen omkom 104 menneska, derav åtte fra den norske besetninga.
Ragna Kristine Ingvarda Hansen blei 23 år gammel.
Elen Kirstine Olsen, Manndalen: 27.4.1874 - 14.9.1943
Kilde: Britt Dalheim Hjeltnes/Lise Brekmo, Nord Troms Museum/Digitalarkivet
Elen va født Olsdatter. Ho gikk på en mine under bærplukking i Repparfjord, og døde av skadan hun pådro seg. Ho va født på Sandmelen på Samuelsberg og gift med en fra Kjerringdalen.
Elen Kirstine Olsen blei 69 år gammel.
Nils Olaf Larsen, Birtavarre: 14.6.1897 - 1944
Nils Olaf døde på flukt til Sverige i november 1944, like over grensa til Finland.
Levningan av Nils Olaf ble henta ned hit til bygda, sommeren 1945, og e gravlagt på kirkegården her i Birtavarre.
Nils Olaf Larsen blei 47 år gammel.
Karsten Arnulf Johansen, Birtavarre: 4.6.1944 - 20.11.1944
Kilde: Emma Vik (søskenbarn)
Karsten døde under flukt til Sverige sammen med foreldran i november 1944. Karsten blei gravlagt i Karesuando. Dødsårsak va muligens lungebetennelse etter den strabasiøse turen.
Karsten Arnulf Johansen ble kun 5 månad gammel.
Kristian Alfred Einebakken, Birtavarre: 18.5.1910 – 30.11.1944
Omkom av skadene han pådro seg under flukt fra tyskerne
Kilde: Torleif Lyngstad
Kristian flykta med sin familie til fjells i de hektiske evakueringsdagan i november 1944.
I forbindelse med den her flukten, så skada Kristian seg i armen på rusten piggtråd/streng, og pådro seg betennelse med etterfølganes blodforgiftning og koldbrann.
Kristian blei i veldig dårlig forfatning med store smerta som va uutholdelig for han. Globoid va på den tida, stort sett det eneste som kunne gi noe lindring.
Det understreke bare de utfordringan det ga for befolkninga, med stor mangel på nødvendige medisina, når man blei syk.
Kristian blei omsider tatt ned til bygda til en tysk lege, som ikke kunne hjelpe. Livet stod ikke til å redde.
Kristian blei i skjul av mørket begravd på kirkegården her i Birtavarre.
Kristian Alfred Einebakken blei 34 år gammel.
Elen Mikkelsdatter, Birtavarre: 10.10.1854 - 7.12.1944
Kilde: Torleif Lyngstad/Kirkebøker
Elen va enke, og bodde de siste åran av sitt liv hos sønnen Peder - eller Pelle som han ble kalt. Ho var født i 1854, og altså 90 år, da ho døde den 7. desember 1944.
Da bygda flykta til skogs fulgte Elen med sønnen og svigerdattera Johanna, til der sønnen bygde en gamme like ved Brynelva, nedenfor Njaika.
Elen døde imidlertid i den her gammen, og Pelle og Johanna flytta ut og bygde seg ei ny gamme under fjellfoten oppe i Njaika.
Gammebyen blei til slutt beståanes av i alt 5-6 gamme. Men dem rakk aldri å få den helt ferdig.
Etter at tyskeran hadde henta ned folket i den nevnte gammebyen, ble også liket av Elen henta ned av noen ungdomma.
Elen Mikkelsdatter blei 90 år gammel.
Ole Olsen Elvenes, Birtavarre: 7.1.1857 - 12.12.1944
Kilde: Torleif Lyngstad/Kirkebøker
Ole fulgte med til skogs med familien til en av sine sønna, Nils Olsen Elvenes.
Ole ble igjen i gammen i Njaika, da de øvrige i familien forlot den. Han skulle hentes ned seinere på dagen/kvelden.
Han va imidlertid borte da hentemannskapet kom til gammen, men etter litt leiting fant de Ole ligganes med en hesje i skogen, et lite støkke fra gammen.
Han hadde lagt i veg ned mot bygda, men hadde dødd på stedet.
Ole Olsen Elvenes ble 87 år gammel.
--
Både Elen og Ole sine kiste ble transportert ned til kirkegården og satt like innafor kirkegårdsgjerdet. Der fikk de ikke stå av tyskeran, da innbyggeran skulle evakueres med DS Ullensvang, fra Bjørn-kaia, fredag den 15.desember.
Kistan ble derfor tatt ned og om bord i skipet og satt i land på Lyngseidet. Der ble dem transportert opp til kirkegården på Eidebakken, og ble forlatt ved kirkegårdsporten.
Graveren hadde så gravlagt begge to i samme grav. Levningan ble gravd opp igjen etter frigjøringa, for å identifiseres.
Åsmund Petter Myrseth, Birtavarre: 27.3.1944 - 13.12.1944
Åsmund døde av skada han pådro seg etter ulykke i evakueringsgamme. Det va sår som det gikk infeksjon i og som ikke kunne behandles på grunn av mangel på medisina.
Åsmund Petter Myrseth ble kun 8 månad gammel.
Hans Peder Nilsen Slettvoll, Manndalen: 11.5.1894 -20.12.1944
Hans Peder døde på fjellet ved Moskogaisa. Hans Peder va i følge med flere andre fra Skardalen og Manndalen på flukt til Sverige.
Det sies at noen i følget støtte på tyske soldata i en hytte, og alle ble da tvunget til å flykte tilbake til Skardalen og Manndalen. Da i spredt flokk!
Det sies ikke noe om dødsårsak, men levningan av Hans Peder ble henta ned og gravlagt på Sandeng kirkegård, sommeren 1945.
Hans Peder Nilsen Slettvoll blei 50 år gammel.
Bjørnar Ingolf Hansen, Manndalen: 27.10.1944 - 28.12.1944
Kilde: Ann-Kristin Engstad
Mor Anna Nilsen, flytta fra Langfjorden til sine foreldre i Manndalen når evakueringa begynte. Der blei Bjørnar født. Bjørnar døde etter evakuering til Hadsel. Strabasan i forbindelse med evakueringa, ble for mye for den lille gutten.
Bjørnar Ingolf Hansen ble kun 2 mnd gammel.
Elida Pauline Pedersen (Molund), Birtavarre: 17.8.1919 – 3.1.1945
Evakuert til Trondheim, døde på sykehus som følge av pådratt lungebetennelse etter evakuering til fjells i Kåfjorddalen.
Kilde: Nord Troms Museum
Ekteparet Oliver og Elida Pedersen fra Kåfjorddalen, stakk til fjells med sine tre små barn i oktober 1944. I slutten av september hadde dem fått en datter, Jenny, og fra før hadde dem to gutta på 3 ½ og 2 år. Det e Jenny som har fortalt om familiens opplevelsa under tvangsevakueringa.
Familien dro fra gården i oktober og etter et opphold i et telt og en gamme, flytta dem til gruveområdan i Skaidi, men innså snart at det kom til å ta tid før krigen va over. For familien med de små barna, ville det være umulig å klare seg gjennom vinteren.
Dem reiste derfor ned til bebyggelsen igjen, kor dem blei evakuert til Tromsø. Derfra bar ferden videre sørover, men Elida hadde pådratt seg lungebetennelse og ble alvorlig syk.
Ved ankomsten til Trondheim blei ho innlagt på sykehus. Den 3. januar 1945, døde Elida av sykdommen. Ektemannen Oliver var no aleine med tre små barn, men heldigvis var søstera til Oliver, Mina, med på samme båt som familien og kunne hjelpe til.
Elida ble begravd på samme kirkegård i Trondheim, som andre fra Nord-Troms og Finnmark. Etter begravelsen ble Oliver, de tre barna og Mina evakuert til Brumunddal, kor dem blei til krigen va over.
Elida Pauline Pedersen blei 25 år gammel.
Aksel Bernhart Eriksen, Manndalen: 11.3.1927 – 1.3.1945
Fra Roedo i Manndalen.
Aksel og flere ungdomma fra Manndalen, rømte unna tyskeran og stakk til Sverige under krigsdagan.
Aksel ble dessverre syk og ble innlagt på tuberkolosehjem i Malmø. Han døde der og ble gravlagt ved urnenedleggelse i Stockholm, Sverige.
Han kom seinere hjem til Manndalen i urna, og ble tatt imot av sin yngre bror Ivar. Aksel fikk da sitt endelige gravsted på Sandeng kirkegård i Manndalen etter krigen.
Aksel Bernhart Eriksen ble 17 år gammel.
Almar Hilbert Mathisen, Bjerkeli: 12.7.1927 – 7.5.1945
Mine-ulykke – Røsvik, Sørfold kommune
Kilde: Framtid i Nord, 19.5.2020
Almar va sammen med familien blitt tvangsevakuert til Røsvik i Sørfold. På det gamle handelsstedet i Salten hadde okkupasjonsmakten anlagt et kystfort, som va av en betydelig størrelse. Minefeltet tilknytta kystfortet skal ha bestått av om lag 8.000 mina.
Dagen før frigjøringa, den 7. mai 1945, tok han en skjebnesvanger snarvei og gikk på en mine. Almar omkom umiddelbart av skadan han pådro seg og ble gravlagt på Helland i Sørfold.
Almar Hilbert Mathisen blei 17 år gammel.
Ingrid Jensine Nilsen, Manndalen: 9.3.1944 – 25.5.1945
Gravlagt på Strängnäs kirkegård, Sverige.
Foreldran Jens (var los for flyktningan) og Ida Dalheim måtte rømme til Sverige i 1943. Ingrid ble født i Sverige og døde av lungebetennelse etter mangel på antibiotika.
Ifølge søster Britt Dalheim Hjeltnes, så finnes ikke gravplassen til Ingrid mere i dag. En dame i Strängnäs stelte gravplassen i mange år etter krigen.
Ingrid Jensine Nilsen blei 14 månad gammel.
Einar Alfred Amundsen, Birtavarre: 15.3.1913 – 29.12.1989
Satt i tyske tukthus fra 1941 - 1945
Kilde: Vi har et referat fra et intervju av Einar, gjort av Vågemot Miniforlag og e også gjengitt på Polarlitteratur.no
Einar og 8 andre kom fra isbrytern Isbjørn og blei arrestert i Tromsø i 1941. Alle blei torturert i 5 uke av Gestapo. Tre av ni blei ifølge Einar gal. Etter torturen ble 8 mann dømt til livsvarig tukthus ved krigsrett, mens hovedmannen Karl Engen ble dødsdømt.
Alle blei spurt om dem ville gå inn i NS eller Regiment Nordland. Gjorde dem det ville dem bli satt fri. I motsatt fall, skulle alle bli skutt. - Dem valgte å bli skutt.
Etterpå blei alle sendt med tysk lastebåt til Trondheim. En sjøreise som tok 5 døgn. Dem fikk ingen mat, og måtte stå hele turen i hestestalla.
I Trondheim blei alle sendt til det beryktede fengslet Vollan.
Tre daga seinere bar det av sted til Oslo, kor dem havna på Akershus. Der ble dem framstilt for en ny rett som varte i 6 daga.
Så falt dommen. Alle 9 blei dødsdømt, og etter dommen ble dem satt i tårnet på Akershus. Der satt dem med dødsdommen henganes over seg i en måned. Tre av dem blei benåda, - de andre seks blei skutt.
Så blei Einar sendt til Tyskland, og kom først til Hamburg og satt i enecelle der i to år. Ifølge Einar så varierte vekta hannes på den tida, mellom 43 kg og 47 kg.
Seinere ble han sendt til Rendsburg hvor han satt i enecelle i 8 månad, derfra ble han sendt til Zweibergen hvor han satt i 10 månad, fremdeles i enecelle.
Deretter ble det 2 månad i Lübeck, en måned i Berlin (Sonnenburg) og derfra tilbake til Zweibergen, og der blei han, til han sammen med de andre fangan ble befridd av Folke Bernadotte, den 12. april 1945.
Da veide Einar 43 kg – den vekta hadde han hatt de siste åran i fangenskap.
Sammen med en del andre fanga, blei Einar sendt til det svenske lasarettet i Neuengamme og la på seg 7 kg på 10 daga.
Derfra gikk turen til Sverige den 23. april. Einar va der i 7 uke. Han arbeida på et skredderverksted og seinere på kontoret til den norske legasjonen. – Den 20. mai blei Einar sendt hjem til Norge.
Einar sier i intervjuet at; sitat;
«Det va en underlig følelse av høytidelighet over meg, da eg passerte grensa og så det norske flagget på norsk jord»
Einar Alfred Amundsen døde i 1989, 76 år gammel. Ifølge familien, så va Einar sterkt prega av behandlinga og opplevelsan i tysk fangenskap, i alle år etter krigen til han døde.
Så vil eg bare si at, vi har gjort et valg om også å minnes Einar på vår bauta her, selv om han døde flere år etter krigen. Det har vi gjort på bakgrunn av den lange perioden han satt i tyske tukthus under umenneskelige forhold med lite mat, tortur og en behandling som vi knapt kan tenke oss.
Takk for meg!
