Min sang til Kåfjord

Idar Kristiansen

Her, rundt en samlende fjord mellom brattfjell,
vokste vår slekt på den steinfylte strand,
slik som i dalen, hvor grå-or og selje
bøyer seg mykt over viddegrønt vann.
Hjem kysser grojord ved foten av li.
Fremtiden ferdes langs fedrenes sti.
Article image

Palmene suser vel ikke på Skattvoll
eller i Dalen. Men bjørkenes saft
bruser som blodet i ungjente-hjerter
når kraftverket Vår skjenker varme og kraft.
Kraft til å kjempe mot armod og nag.
Kraft til å favne den gryende dag!

Smiler en sommer, da omskaper nattsolen
Kåfjordens gråberg til kobber og gull.
Og hjertene våker i ømhet. Men angsten
minnes hin brann over frostfavnet muld.
Rød kommer høsten. Og rødt er det blod
som tross all avstand blir hjembygden tro.

Ferdes jeg vidt, vil jeg ofte tilbake
dit Vinterdals-natten er gnistrende stum,
eller dit Bergan med dvergbjørk og nattsol
rødmer som Kåfjordens ungdom i sum.
Dit hvor Vårherre er nær med sin hånd.
Dit Erik Johnsen ga armoden ånd.

Visst finnes smålighet, vantro og mismot.
Mangt er vel gråstein som burde vært gull.
Men Anna er hjemme, og Elsa og Erik.
Godt, du, å se deg! Ja, kjelen er full!
Mennesket lever på hjembygdens jord.
Signe det Kåfjord som elsker og tror!

Språk Norsk - NorwegianSpråk Samisk