Av og til ser vi noe vi ikke ønsker å anerkjenne. Hvorfor? Jo, om vi anerkjenner at nabobarnet mest sannsynlig ikke har det bra på hjemmebane kan det føre til uønskede dilemmaer for oss selv. Hva skal jeg gjøre med det? Burde jeg ringe noen? Hvilke konsekvenser vil det ha for meg å gripe inn på den ene eller andre måten?
Selv er jeg fotballtrener for en flott gjeng med gutter og jenter. Av og til går det litt over streken på trening eller i kamp. Jeg kan da velge om jeg skal fokusere på at jeg er fotballtrener og kun det eller anerkjenne at det kommer noen flere hatter med på kjøpet i denne rollen. Jeg er ikke det perfekte eksempelet her. Det er vanskelig å vite hva man skal si og hvordan man griper inn på best mulig måte. Likevel burde vi ikke begrense vår egen påvirkningskraft når vi ser urett. Som fotballtrener er man ikke bare ansvarlig for å sette opp kjegler og lære barna om riktig tilslag – man er også ansvarlig (sammen med foresatte) for at spillerne opplever det som trygt å være med på treningene. Da kan man ikke tillate ekskludering og mobbing. Når noen tråkker over streken må fotballhatten vike for relasjonsbyggerhatten en liten stund. Sånn kan det være i et nabolag også, eller på butikken og på lekeplassen. Vi må noen ganger vurdere om vi skal ta på oss en annen hatt enn den vi vanligvis bruker.
Det finnes mange flotte sitater man kan bruke for å dunke inn poenget, og jeg går for et litt forenklet sitat av tungvekteren Nietzsche: «Vet du hvorfor, så finner du ut hvordan». Hvorfor skal jeg gjøre noe når et barn stadig er utenfor leken? Hvorfor skal jeg ta kontakt med foreldrene når jeg hører at barnet deres blir mobbet? Hvorfor skal jeg ta på meg en litt annen hatt nå?
Om du finner ut hvorfor du skal gjøre dette finner du sikkert ut hvordan du skal gjøre det også. Og da har du plutselig både våget å se og våget å handle. Da tror jeg du har bidratt til et bedre samfunn, enten det var stort eller lite.
Prosjektleder barn og unge
Mattis Bårnes
