Den siste tiden jeg vært i pappaperm, og jeg må innrømme at det har blitt litt tv-titting på dagtid. For noen dager siden skrudde jeg på Kompani Lauritzen sin nye sesong; «Tropp 1». Tidligere har serien vist kjendisers vei til å bli «den beste versjonen av seg selv». Årets sesong tok endelig et grep som jeg har ventet på, nemlig å la serien handle om vanlige folk, som kanskje sliter med å finne struktur eller motivasjon i livet – som trenger en ekstra dytt.
I løpet av de første episodene blir deltakerne presentert, og jeg la spesielt merke til at to av deltakerne var åpne om at de hadde opplevd mye mobbing i sin oppvekst. En av de hadde en sterk opplevelse av at han ikke var god nok og at han i møte med nye utfordringer lett kunne avskrive seg selv – «Dette får du ikke til. Du er ikke god nok til å løse denne oppgaven», tenkte han. Gjennom flere år med mobbing i skolen hadde han blitt fratatt troen på seg selv, og slet fremdeles med dype arr som voksen. En annen deltaker slet med sosial angst som følge av mobbing, og fant det vanskelig å heve stemmen sin eller dele sine meninger. For henne ble det naturlig å trekke seg tilbake – bruke ekstra tid på sengestrekken og gjøre aktiviteter som holdt henne unna fellesrommet på kaserna.
Gjennom stadig større åpenhet i det offentlige blir vi eksponert for vanlige folks skjebner, på godt og vondt. Vi blir eksponert for tøffe oppveksthistorier og ser hvordan voksne mennesker preges av sine vonde opplevelser i barndommen. Gjennom mitt arbeid i Kåfjord, siden 2020, må jeg si at slike historier preger meg mer enn før. Vi har i Team barn og unge blant annet arbeidet aktivt med å utvikle nye arbeidsmetoder som skal forhindre og plukke opp utestenging, mobbing og ensomhet blant barn og unge. Vi har hatt mange timer med opplæring av ansatte i barnehage, skole, PPT, helsestasjon, legekontor også videre. Vi ser at våre ansatte ønsker å bidra og at det etterspørres kompetanseheving på området. Gjennom prosjektperioden har jeg fått snakke med foresatte som har opplevd mye motgang, både i Kåfjord og andre steder. Som far er det få ting jeg opplever vanskeligere enn å se at egne barn kjenner på en følelse av å bli utestengt – noen ganger i form av uskyldig lek som ble til noe mer enn det man tenkte og andre ganger i form av mobbing i psykisk eller fysisk form.
Det er store sjanser for at de fleste foreldre vil enten ha kjent på eller kommer til å kjenne på denne følelsen i løpet av sitt/sine barns oppvekst. Derfor er ikke mobbing og utenforskap noe vi skal isolere til enkelthendelser eller til «de det gjelder». Vi må alle ta innover oss at vi lever i et lokalsamfunn, et nabolag, kanskje i nærheten av en ballbinge eller lekeplass - og at vi alle har et ansvar for å sørge for trygge rammer for våre barn og unge – et felles ansvar! Vi voksne, alle voksne, har et ansvar for at barn og unge skal ha det trygt i Kåfjord kommune, enten du er lærer, rørlegger, bonde, fisker eller sykepleier. Enten du har fire barn eller ingen. Enten du er pensjonist eller student.
Vi voksne må våge å se og våge å handle. Ikke alltid like enkelt, og noen ganger ubehagelig, men kanskje er akkurat ditt bidrag nok til at en voksen person slipper å se tilbake på arr fra sin barndom? Kanskje ditt blikk og din handling førte til virkningsfulle tiltak som bedret situasjonen til det aktuelle barnet?
Du kan lese mer om Kåfjord kommunes arbeid for utsatte barn og unge her.
Vennlig hilsen Mattis Bårnes
Prosjektleder barn og unge/Team barn og unge
